Bahrain i et geopolitisk perspektiv

Et land styrt av mindretallet

Familien som har styrt Bahrain siden 1783 heter Al-Khalifah. Hvordan kan en og samme familie styre et land i et ustabil geografisk område i over 225 år? Dette spørsmålet er spesielt interessant å svare på når vi vet at Al-Khalifah tilhører den sunnimuslimske retningen i Islam, og som gjennom historien har vært minoriteten i Bahrain. Over ca. 75 % av de som bor i Bahrain i dag er sjiamuslimer. Sjiamuslimske ritualer hersker over alle landets områder. Bønneropet er etter sjiamuslimske lære. Samtidig består Al-Khalifah familien av kun rundt 3000 medlemmer, mens folketallet i dag anslås til å være over 800 000 innbyggere.

Det er to viktige faktorer som vi kan trekke fram for å forstå hvordan en og samme familie har lykkes med å styre et land over så mange år. For det første er Al-Khalifah avhengig av militært og politisk støtte fra andre mektigere parter. Dette ser vi i året 1800 da Bahrain ble truet av Sultanen i Muskat. I dette tilfelle ba Al-Khalifah om hjelp fra al-Saud i den arabiske halvøyen. Avtalen med britene i 1861 og fram til 16.desember 1971 er et annet eksempel. Avtalen gikk ut på at Al-Khalifah styrte Bahrain på vegene av britene, samtidig skulle britene sikre sine interesser i landet. Britene med deres soldater hadde militære baser i Bahrain. Britene nyttet godt av Oljen som ble oppdaget i 1932 (første arabiske landet som oppdaget olje, og land nummer 14 i verden).

I dag krever flere menneskerettighetsorganisasjoner i Bahrain og internasjonalt forfølgelse og staff av tidligere britiske generaler som står for klare menneskerettighetsbrudd. Charles Dalrymple Belgrave er et eksempel på tortur utført av britene. Han var sikkerhetspolitiskrådgiver for Al-Khalifah regimet i en tid hvor folket protesterte mot fattigdom og nød. Belgrave var tilhenger av tortur og vold for å sikre Al-Khalifahs maktfortsettelse. To år etter at britene gikk ut av Bahrain i 1971 fikk landet både nasjonalforsamling og grunnlov. Dette viser sammenhengen mellom utlandsk støtte til Al-Khalifah og demokratiseringen i Bahrain. Nasjonalforsamlingen og grunnloven varte kun til 1974. 

Den andre viktige faktoren som Al-Khalifa bruker for å styre Bahrain er argumentet om den ’’utlandske faren’’. Bahrain er et lite land i midten av mektigere land som Iran, Saudi-Arabia, Qatar og Oman. Disse landene har utgjort, og kan utgjøre fare for riket. Derfor mener regimet i Bahrain at alle som fører protest mot kongefamilien støtter den ’’utlandske faren’’. Spesielt har Sjiamuslimer blitt tilknyttet Iran. Derfor sørget Al-Khalifah for å etablere NATO-lignende avtale med USA. Altså: angrep på Al-Khalifah er angrep på USA, og angrep på USA er angrep på Bahrain.

I dag finnes det amerikansk base i Bahrain, Saudi-Arabia (områder som er 30 minutter med bil fra Bahrain), og Qatar (ti minutter med fly fra Bahrain, og bro mellom Bahrain og Qatar i ferd med å bygges). Detter gjør en politiskendring i Bahrain meget vanskelig da en revolusjon i Bahrain må møte tusenvis av amerikanske soldater som sprer seg rundt baser som befinner seg omkring hele øyen Bahrain. Dette ses på som dobbeltmoral fra befolkningen i Bahrain da USA bærer fanen om demokratisering og frihet i andre land som Irak, men samtidig støtter udemokratiske regimer i andre land.

Det er viktig å understreke at den rollen USA har i dag er den samme historiske rollen britene hadde i Bahrain, nemlig at USAs interesser bli ivaretatt og samtidig får Al-Khalifah støtten de trenger for å fortsette i makt. De siste årene har hundrevis av Bahrainere blitt drept, fengslet eller torturert av Bahrainsk regime. Blant de mest kjente er Ali Jomaa (24) som ble drept i 2002 under en fredsdemonstrasjon foran den amerikanske ambassaden i Bahrain.


Dagens situasjon og framtiden  

Grunnlegende menneskerettigheter blir krenket i dag i Bahrain, men gjennom andre metoder enn før. På grunn av informasjonsteknologien og økende engasjement fra menneskerettighetsbevegelser i Bahrain og verden, så regimet i Bahrain nødvendigheten av å sette i gang nye metoder for å styre. I 1999 fikk Bahrain ny konge etter at Isa Al-Khalifah døde. Hamad sønnen av Isa Al-Khalifah satt i gang reformer. Bahrain fikk ny nasjonalforsamling og grunnlov. Men ble det virkelig demokrati i Bahrain?
Mer frihet i forhold til tiden før 1999 har det blitt, men begrenset og kontrollert. Alle aviser som skriver noe om regjeringen, kongen eller noen i kongefamilien må sende det de skriver først til innenriksdepartementet for godkjenning før publisering. Nettsider som kritiserer regimet blir sensurert, og de som står bak nettsiden blir fengslet. Bahrainonline.org er en nettside som er ulovlig å komme inn på i Bahrain, og de som sto bak siden ble straffet i retten. Politiske seminarer blir holdt, men det er tilfeller hvor soldater griper inn i seminarene og bruker vold mot deltagere. Dessuten kan aktivister bli etterfulgt og straffet etter seminaret. Fredlige demonstrasjoner blir ofte møtt med vold. Det er verdt å nevne at bevegelsene i Bahrain som jobber for endring har kun brukt fredlige metoder og tatt avstand fra terrorhandlinger.

Når det gjelder grunnloven så gir den kongen lovgivende, dømmende og utøvende makten. Kongen kan ikke kritiseres i følge grunnloven. Han utnevner statsministeren, og statsministeren utnevner regjeringen. Der er ulovlig å danne parti i Bahrain. Kongen velger inn 50 % av parlamentets medlemmer, resten er det opp til folket å velge. Med andre ord er parlamentet kun symbolsk, mens makten ligger først og fremst hos kongen.
Økonomisk kontrollerer kongen og hans familie ressursene i landet fra olje, gass og landområder. Arbeidsledigheten antas å være på cirka 30 000 mennesker. CNN utførte en rapport om fattigdom i Bahrain. Fattigdom er preget av hvor man bor i landet, og spesielt er sjiamuslimene de hardest rammet. Synkende mengde vann og olje er langsiktige utfordringer i Bahrain.

Sjiamuslimene har gjennom historien og i dag bestått av flertallet i befolkningen. For at det sunnimuslimske regimet i Bahrain skal balansere dette, ga de 150 000 sunnimuslimer statsborgerskap i Bahrain. Militære, politiet og sentrale departementer kan ikke sjiamuslimer jobb i. Disse jobbene fikk de nye statsborgerne som er direkte importert fra land som Syria, Jordan, Yemen, Pakistan, Saudi-Arabia og Bangladesh. Med direkte importert mener jeg at de aldri har bodd i landet før, men fikk statsborgerskap for å kunne jobbe i militære og de ulike departementene. Samtidig vil dette balansere valgresultatet på langsikt da sjiamuslimene er de klarest vinnere etter enhver valg som er utført etter 1999.
Et sjiamuslimsk flertall i Kongeriket Bahrain plager spesielt nabolandet Saudi-Arabia som i mange år har undertrykt sin sjiamuslimske befolkning i sørvestlige delen av landet. Området fikk sitt første universitet i 2007, og mangler fortsatt grunnlegende infrastruktur. Et selvstendig Bahrain vil øke kravet om rettigheter i den sørvestlige delen av Saudi-Arabia. Denne delen grenser til Bahrain havmessig men også gjennom en bro.